Vi i Rødt er opptatt av at ulike grupper i samfunnet skal bli hørt, og under årets pinseleir diskuterte vi hvordan organisering av brukergrupper kan gjøre en stor, og noen ganger helt avgjørende, forskjell.
I den forbindelse holdt Sigmund Espedal fra brukerrådet for Nesoddtangen Gård et innlegg som var så inspirerende at vi setter stor pris på at han har gitt oss tillatelse til å gjengi det her. Det brukerrådet for Nesoddtangen Gård har oppnådd er imponerende, og bør tjene til inspirasjon for andre utsatte grupper i møtet med politikere som er mer opptatt av budsjett-tall enn mennesker.
Her er innlegget fra Sigmund Espedal:
Jeg heter Sigmund Espedal og sitter i brukerrådet for Nesoddtangen Gård. Nesoddtangen går er et dagsenter for psykisk helse på nordspissen av Nesodden. Selve gården har en lang historie blant annet som gård, vertshus osv. Kommunen kjøpte i sin tid tomten og gården, og i 2005 ble stedet omgjort til dagsenter drevet av seksjon for psykisk helse. Opptrappingsplanen for psykisk helse var en omfattende nasjonal helsepolitisk reform som gikk over 10 år (1998-2008). Reformen skulle bidra til både en kvalitativ og kvantitativ bedring av tjenestene for mennesker med psykiske vansker og problemer. Kommunen fikk ca 3 000 000 fra opptrappingsplanen, og disse midlene ble brukt for å pusse opp og gjøre gården i stand. Dette ble gjort bl.a. med massivt gratisarbeid av folk som selv var og er brukere av gården. Det er viktig å påpeke at den innsatsen aldri ville bli gjort om man ikke trodde gården var tenkt som et varig tilbud. Kommunen kunne ha valgt å kjøpe et hus i stedet for å bruke midlene og ressurser på oppussing av gården. Gården ville vært falleferdig om ikke disse midlene fra opptrappingsplanen hadde blitt brukt til oppussingen.
Gården ligger i naturskjønne omgivelser like ved fjorden, med stort uteareal og muligheter for friluftsliv. Lokalene inneholder to stuer, to kontor, to toaletter og et kjøkken, og på dagtid fungerer gården som en kafe med enkel servering for brukere og andre besøkende. I tillegg er det et anneks som fungerer som et fleksibelt allbruksrom som blir benyttet til bl.a. avspenning, samtaler, kunst- og uttrykksterapi, yoga, keramikk, dans maling, verksted osv. De fleste av tiltakene er initiert av og jobbet fram av brukerne selv, der man etterhvert har fått til både innleie og ansettelse av folk til å drive de ulike tiltakene. På kveldstid disponerer brukerrådet annekset og tilbyr jevnlige temakvelder og liknende som er åpent for almenheten.
Gården er lett tilgjengelig med sin beliggenheten enten man kommer fra østsida eller vestsida, og beliggenheten gir samtidig en viss skjerming, noe som er viktig for flere av brukerne. Stedet er et lavterskeltilbud der det ikke drives behandling, men som likevel har aktiviteter som kan fungere terapeutisk som f.eks. det jeg nevnte om samtaler, kunstterapi og annet. De som bruker stedet har alt fra såkalt lettere plager som angst og depresjoner, til tyngre diagnoser som bipolaritet, schizofreni osv. Det kreves ikke vedtak om psykisk helsehjelp for å benytte stedet, men gården blir ofte brukt som samtalested for de som har slikt vedtak. Mange benytter i gården i kortere eller lengre perioder, ofte i en tilfriskningsfase f.eks. etter en innleggelse, eller som et pauserom der man blir møtt uten krav om å hele tiden yte noe. For flere er dette det viktigste holdepunktet i livet, og vi er ikke i tvil om at dette stedet har reddet flere liv.
Da kommunebudsjettet for 2017 skulle legges opp i høst, hadde flertallspartiene i kommunestyret, dvs H Ap og MdG bestemt seg for at den økonomisk framtida var så usikker at de mente at kommunen måtte sette av 3% av driftsbudsjettet til et eget fond for vanskelige tider. Geir og Kjellaug kan evt si mer om dette og prosessene bak. Men det medførte i hvert fall en bestilling til rådmannen om å utforme et budsjettforslag
som innebar en innsparing på ca 29 millioner kroner. Rådmannen gjorde som han skulle, og i budsjettforslaget som ble lagt fram var det en rekke kutt som rammet svært usosialt. Det innebar bl.a. redusert lærertetthet i skolen, økte barnegrupper i barnehager, nedleggelse av bl.a. uteskolen, fjerning av støtten til frivilligsentralen, kutt i rusomsorgen, kutt i helse og omsorg i tillegg til å gå ut over både velforbund og kunstnere osv. – og nedleggelse av Nesoddtangen gård.
Da dette ble kjent blant brukerne førte det til en mer eller mindre spontan selvorganisering. Dette måtte vi stoppe! Brukerne begynte å samle seg i mer eller mindre regelmessige møter på gården for å diskutere hva vi kunne gjøre, og ikke minst formulere flest mulig argumenter for bevaring av tilbudet på gården. Det ble opprettet en mailingliste med de fleste brukerne der det meste av korrespondansen mellom møter og aksjoner ble ført. Vi kalte oss etterhvert Aksjonsgruppa for bevaring av Nesoddtangen Gård. Det var ingen organisasjon i tradisjonell forstand, men en en flat struktur der alle kunne bidra med det de orket og hadde kapasitet til. Den eneste formaliteten vi hadde var at en person ble utpekt som leder av gruppa. Det ble jeg.
Det er viktig å være klar over at et fellestrekk hos mange som sliter med psykisk helse er at arbeidskapasitet kan variere svært mye fra dag til dag og periode til periode. Dette er noe alle av oss er svært innforstått med, og vi har en godt innarbeida kultur på at det er helt greit å si nei og å trekke seg fra oppgaver om det blir for mye – da er det kanskje andre som kan ta over. Det varierte derfor i perioder hvem som var mest aktive, men vi fikk likevel en god fordeling av arbeidsoppgavene og flyt i det som måtte gjøres, gjennom å være bevisst på denne problemstillingen og være flinke til å ta vare på og respektere hverandre.
Det vi gjorde fremover var i hovedsak 3 ting:
- Aktivitet på sosiale medier, i hovedsak facebook
- Leserbrev i lokalavisene og ellers kontakt med media for å få redaksjonelle oppslag
- Møter og kontakt med politikere, og tilstedeværelse på møter i formannskap og kommunestyre.
Parallelt med dette kom det også fram at en kokk ved navn Dag Tjersland hadde ønske om å overta gården for å drive næringsvirksomhet. Han hadde en presentasjon for formannskapet der ha la fram sine vyer for stedet, med alt fra økologisk hagebruk og restaurant til ølbrygging og bakeri – der brukerne kunne gå i det han kalte sansehagen og jobbe i restauranten. Som om det er enda mer mas om å komme seg ut i jobb er det vi trenger… Formannskapet bet på med søkk og snøre, og Tjersland møtte ikke mange motargumenter. Tjersland presenterte også prosjektet sitt på Næringslivets dag i Tangenten, der brukerne ikke ble nevnt med et ord – så så dypt stakk omsorgen for oss. Så vi skjønte at noe av det som lå bak forslaget om nedleggelse av det psykiske helsetilbudet på gården var et ønske om å heller leie det ut for næringsvirksomhet. Dette brukte vi også som en del av argumentasjonen i det videre arbeidet, vi mener det er helt feil å legge ned drifta av et tilbud som har eksistert i 12 år, bygget opp i stor grad av brukerne selv, finansiert med midler av opptrappingsplanen, med en beliggenhet og omgivelser vi mener er svært god for tilfriskning av de som bruker stedet, for å bruke dette til næringsvirksomhet der brukermedvirkningen knapt blir annet enn salt i grøten.
Vi skjønte fort at vi måtte prøve å få presentert oss og argumentene våre for lokalpolitikerne, og henvendte oss derfor til alle partier for å få møte med dem. Det var lettere sagt enn gjort.
De partiene som umiddelbart sa ja var Rødt og SV, og etter litt mas på facebook også De grønne. Første møtet var med Rødt og skulle vise seg å være svært viktig for den videre kampen. Rødt sitt møte var et forsøk fra partiet sin side på å samle flest mulig av de som var berørt, og til stede var representanter for bl.a. Utdanningsforbundet, velforbundet, kunstforeninga og frivilligsentralen – og en fyldig delegasjon fra aksjonsgruppa vår. Alle fikk presentert seg og sine bekymringer for konsekvensene av budsjettkutta, og vi fikk knyttet kontakter. I utgangspunktet kunne dette vært kimen til en stor enhetsfront mot budsjettkuttene. Det ble det dessverre ikke, men vi fikk i stand et aksjonsfellesskap der Aksjonsgruppa for bevaring av Nesoddtangen Gård, Utdanningsforbundet – som mobiliserte mange både ansatte og foreldre i skole og barnehage – og frivilligsentralen jobba sammen.
Møtene med SV og De grønne var ordinære møter der vi presenterte oss og argumentene våre, og begge partiene uttrykte støtte, men de hadde ikke noen plan om organisering av folkelig motstand mot kuttene, og MdG var jo en del av flertallet som hadde gitt bestillingen til rådmannen, selv om de sa selv at de var mot flere av kuttene selv, og prøvde å berolige oss med at det nok ikke kom til å bli så store kutt. SV var ryddige nok i sin støtte, og argumenterte for sin løsning med eiendomsskatt. For vår del var vi klar på at vi som aksjonsgruppe ikke kunne ta stilling til spørsmålet om eiendomsskatt, siden vi var avhengig av å ha så mange som mulig av innbyggerne på Nesodden på vår side.
De andre partiene måtte vi mase på, og etterhvert begynte vi å konfrontere flere partier på facebook. Dette førte til møte med Arbeiderpartiet. Høyre lovte oss møte, men kom ikke med forslag til møtetidspunkt selv etter flere purringer. Krf, V og Frp fikk vi ingen tilbakemelding fra bortsett fra at V påsto overfor oss at de uansett var i mot alle usosiale kutt og derfor implisitt mente det ikke var behov for noe møte. Møtet med Ap var litt selsomt, vi fikk ikke møte med partigruppa, men to representanter en ettermiddag på Tangenten. De hørte på argumentene våre og framsto som lyttende, spørrende og interesserte, men kunne selvfølgelig ikke si et ord om hvordan de forholdt seg til saken eller den videre behandlingen – det ville komme frem i kommunestyret sin behandling. Hmm.
Det jeg tror kom ut av denne dialogen med og forsøk på dialog med politikerne var først og fremst å vise et konkret ansikt på menneskene som disse kuttene ville ramme, og ikke minst å vise at vi var en organisert kraft med en egen stemme som fulgte med på partiene og den politiske prosessen.
Sammen med Utdanningsforbundet og Frivilligsentralen begynte vi via facebookevents, mail og telefon å mobilisere til oppmøte på formannskapsmøter og kommunestyremøter, for å vise at vi faktisk var mange som brydde seg, var bekymra over situasjonen og faktisk fulgte med på hva politikerne gjorde. Sammen organiserte vi også den største demonstrasjonen i nyere tid på Nesodden, der vi samla over 400 stykker (det var Nesoddposten sitt anslag, vi mener det var betydelig fler) til lystog med lommelykter – vi anså det som for mye pes med fakler – der det ble holdt appeller fra oss og fra Utdanningsforbundet, vi gikk i tog rundt tangenten mens politikerne forberedte seg til kommunestyremøtet og kunne tydelig se oss, og vi marsjerte samlet inn til kommunestyremøtet der vi omringet kommunestyret, og aksjonsgruppa holdt en appell på vegne av aksjonsfellesskapet Nesoddtangen Gård, Utdanningsforbundet og Frivilligsentralen. Vi har hørt og fått signaler i etterkant, bl.a. fra Rådmannen at dette gjorde et kraftig inntrykk på mange av politikerne og at en viss herr Adland var ganske rystet.
Vi var fra starten bevisst på at vi måtte bruke media for å nå ut til folk og vise konsekvensene av budsjettkuttene. Etterhvert begynte vi å produsere leserbrev der vi presenterte oss og argumentene våre og prøvde å vise hva de faktiske konsekvensene ville bli for våre brukere. Etterhvert fikk vi også gode redaksjonelle oppslag med intervjuer og fakta, og i perioder følte vi faktisk at vi dominerte media, både Amta og Nesoddposten. Det kom også gode leserbrev fra andre berørte, både bekymra foreldre og utdanningsforbundet, Saga skatepark og andre. Vi var også i kontakt med det psykiatriske fagmiljøet på Varden Spesialistsenter som kom med en skarp uttalelse mot nedleggelse av gården i Amta signert av 13 fagspesialister. Nesoddposten støttet oss fra starten og tok inn alle våre appeller og leserbrev, i tillegg til fyldige redaksjonelle saker om oss.
Sosiale medier – facebook – var kanskje den viktigste kanalen for å dele informasjon og argumenter, og vi brukte facebook flittig under hele kampen. Nesoddtangen Gård har også en egen facebookside, og vi inviterte så mange som mulig inn på sida, der vi delte både medieoppslag, leserbrev og appeller, i tillegg til at mange av oss brukte de lokale debattsidene i tillegg til å spre innlegg privat. Vi opprettet også en nettbasert underskriftskampanje for bevaring av gården. Den hadde nok begrenset effekt, men formålet vårt var uansett å prøve å nå så bredt ut som mulig med argumentene våre.
I tillegg arrangerte vi Kunst mot Kutt, en åpen dag på gården med kunstneriske innslag, appeller og utstillinger som var åpen for almenheten. Dagen var godt besøkt og godt gjennomført, og viste enda mer av potensialet for både gården og oss som mennesker. Det var og er viktig for oss å vise frem gården som et positivt sted med muligheter for menneskelig vekst og møter mellom folk fra alle bakgrunner. Et av hovedargumentene våre er at kampen for dagsenteret er en kamp som potensielt berører alle på Nesodden. Alle har en psykisk helse, og alle kan i kortere eller lengre perioder i livet rammes av psykiske plager eller sykdom. Derfor er det så viktig at det finnes et slikt lavterskeltilbud.
Hva var så resultatet av denne kampen?
Da budsjettet hadde sin endelige behandling var det flere forslag som ble satt opp mot hverandre. Det endelige budsjettvedtaket fjerna eller reduserte en del av de mest usosiale kuttene. Det ble ikke vedtatt nedleggelse av Nesoddtangen Gård, men det ble gjort et kutt som innebar 1/4 del av budsjettet, i tillegg til at rådmannen ble pålagt å se etter alternative lokaler. Det ble også bestemt å opprette en ad-hoc gruppe som skulle se på mulighetene for videre utvikling av området Signalen, Lagveien og Nesoddtangen gård. De som stemte for det endelige forslaget var flertallskonstellasjonen Ap H og MdG, i tillegg til at venstre, som sa de var mot alle usosiale kutt, likevel snudde og stemte for, selv om det fortsatt var flere usosiale kutt. Geir kan evt fortelle mer om konsekvensene av det vedtatte budsjettet. Men vi er likevel ikke i tvil om at uten den kampen vi førte, aksjonsfellsskapet med og mobiliseringen til Utdanningsforbundet og Frivilligsentralen, all mediaoppmerksomheten og aktiviteten og synliggjøringa på sosiale medier, så ville kuttene vært mye mer brutale.
Og vi, en liten lurvete gjeng med psykiske plager og mildt sagt begrensa og uberegnelig arbeidskapasitet, stilte oss i spissen for denne kampen. Det var av nødvendighet og av kunnskap om hvor viktig dagsenteret er for enkeltmennesker. Som nevnt tidligere er vi ikke i tvil om at det stedet har berga liv.
Men kostnadene var også store for flere av oss. Å eksponere seg til de grader og å stå fram i media som psykisk syk, en tilstand som fortsatt er skambelagt og stigmatisert – i tillegg til alt arbeidet kampen medførte med skriving, organisering, møtevirksomhet og diskusjon, gjorde at flere av oss var utslitt i mange måneder etterpå med blant annet høyt angsttrykk og isolasjon fra omverdenen. Men vi er likevel umåtelig stolte av det vi fikk til, og at vi klarte å fungere som en organisert kraft med en tydelig og enhetlig stemme som politikerne var nødt til å forholde seg til. Selv om man er få kan man få til store ting dersom man jobber kollektivt. Dessuten førte organiseringen av oss til at vi ble sveiset sterkere sammen som gruppe, alle som hadde ork og kapasitet var med i arbeidet og kom med verdifulle bidrag, og stemmer som tidligere ikke hadde blitt hørt fikk komme fram klart og tydelig.
Selve aksjonsgruppa er for tida nedlagt, men brukerrådet fortsetter kampen videre. Budsjettkuttet på 1/4 av budsjettet medførte i utgangspunktet at gården ble stengt en dag i uka, men der fikk vi i stand et samarbeid med Frivilligsentralen som kalles frivillig onsdag, der brukerrådet og Frivilligsentralen holder gården åpen, med kafe og aktiviteter, noe som har vist seg å være et populært tiltak. Som nevnt ble det bestemt at det skal vurderes alternativ lokalisering, og det er noe vi aktivt kjemper i mot. Vi mener at det er svært gode argumenter for å beholde dagsenteret på nettopp Nesoddtangen Gård, og vi har bl.a. laget en uttalelse på 16 sider der vi presenterer fakta og argumenter for å beholde stedet, dette har vi sendt til samtlige politikere og ad-hoc komiteen. I tillegg prøver vi nå fremover å fokusere mest mulig på det positive med gården, og det menneskelige potensialet som ligger der. Vi har også hatt møte med rådmann og Helse- og omsorgsutvalget for å presentere oss og vårt syn på relokalisering. Vi vil at gården skal skjermes fra det politiske og økonomiske spillet rundt framtida til nordspissen av Nesodden.
Vi har vist at vi kan reise oss og kjempe, og vi er klare for å gjøre det igjen når det trengs. Og vi har fortsatt slagordet Bevar Nesoddtangen Gård.