HVEM SAMARBEIDER MED HVEM?


Wednesday, March 11, 2015

Svar til Astrid Driva Rødsand  sitt innlegg i AMTA  9/3

Jeg er helt enig med deg i at vi har et alt for lite økonomisk spillerom i lokalpolitikken, og at det ofte lager vanskeligheter med å prioritere. Men hvorfor er det sånn?

I løpet av de siste 20 årene har kommunenes skattøre blitt redusert kraftig (den andel av skatteinntektene som fordeles mellom kommuner, fylker og stat). Samtidig har kommunene blitt pålagt en rekke reformer som til dels har vært grovt underfinansierte. I budsjettbehandlingene gjennom alle år har RV/Rødt foreslått uttalelser som protesterer mot disse innstrammingene og underdekningene. Tidligere har Ap (og av og til faktisk hele kommunestyret) støttet slike protester, men de siste årene har denne støtten uteblitt.

Hvordan jobber Rødt i forhold til dette? Jeg skal komme med et gammelt eksempel da forslaget til ny Grunnskolereform (6årsreformen) ble lagt fram i 1996. Tallknuserne i departementet kom fram til at det ville koste i underkant av 2 milliarder til nybygg/ombygginger. Vi tok utgangspunkt i forholdene på Nesodden, og gjennom et grundig og utmerket samarbeid med daværende skolesjef og økonomiavdelingen, kom vi fram til at denne summen måtte tredobles. Våre tall ble så lagt til grunn under behandlingen seinere i Stortinget, og endte faktisk med en tredobling. At nødvendige midler til pedagoger ble for små, er dessverre en annen sak.

Partiene har ulike syn på hva som skal prioriteres. Vi sier JA til et grønnere Nesodden, og dermed NEI til større boligutbygginger. Vi sier JA til kommunal brøyting av velveier og NEI til dyre private løsninger. Vi sier JA til døgnlegevakt og NEI til å ta fra Kiwanis låven. For eksempel. Hvis du leser programmet vårt, vil du se at vi har en helhetlig plan for videreutvikling av kommunen vår. Og budsjettforslagene våre har – til tross for at mange forsøker å gi inntrykk av noe annet – inndekning og er i høyeste grad realistiske.

Men Rødsand unngår spørsmålet som jeg oppfatter som det viktigste i denne debatten som Tonje Gjevjon har reist: demokratispørsmålet. Det har de siste årene blitt innført en kultur der de største partiene ofte handler etter ”formelen” bestem – informer – svar. Dvs. at først gjøres det et vedtak, så gjøres det kjent, og så skal det forsvares mot alle innvendinger.

Det er ikke populisme å lytte til innbyggernes ønsker. Og det er ikke bra å lukke ørene heller. Jeg tillater meg å avslutte med et dikt av Jan Erik Vold fra 1969:

SI MEG – HVA bruker han det døve øret til? Det døve øret? Ja, det døve øret. Nåh – DET DØVE ØRET, det bruker han til å høre med. 

Eivind Reiersen
Rødt